Vi skuffet - igjen!

Jada, du har hørt det før. Norge skuffet. Vi presterte ikke når det gjaldt. Motstanderen var for god, vi ble felt av personlige feil. Island var nasjonen som ødela for oss denne gangen. Eidur Smari Gudjohnsen banket inn 2-2, og så å si alle på Ullevaal visste at dette ikke ville gå veien, igjen. Vår beste og mest profilerte spiller, John Carew var byttet ut og erstattet med en spiller som tilsynelatende er mer opptatt av hvor mye hårvoks han har i håret, enn å blø litt for nasjonen sin. Trodde egentlig Hareide at Gamst ville tilføre laget noe, når så mye stod på spill? Var han redd for å holde Gamst på benken i hele kampen? Du bytter ikke ut din beste spiss på 2-1. Selv ikke mot Island. En nasjon med 300.000 innbyggere, hvor spillerne har deltidsjobber ved siden av fotballen. Når du er trener for et landslag, bør du ha såpass ryggrad at du til enhver tid stiller med ditt beste lag. Og det gjorde ikke Hareide i går. Hvor var Tarek når vi trengte en rask bakromsspiller på slutten? Han var ikke engang i troppen. Hvorfor ble Carew byttet ut med en midtbanespiller på 2-1 til oss? Og hvorfor satte ikke Hareide inn en spiss når Island utliknet? Nevland, Moa, Strømstad ble sittende på benken. En Moa i kjempeform kunne bidratt med fart og styrke på topp, Strømstad kjenner Helstad fra Le Mans. Nevland har riktig nok ikke hatt en knallstart på sesongen i Fulham, men han kunne likevel bidratt med offensiv kraft fremover. Hva skjedde så? Jo, Veigar Pàll holdt på å stjele alle tre poengene med seg hjem til sagaøya. Om ikke Hareide allerede er på tynn is, hadde han i hvert fall hvert det da. For det er langt til Sør-Afrika 2010. Heldigvis for oss gikk Skottland på en enda verre smell enn oss, med 0-1 tap for Makedonia i Skopje. Som Nils Arne Eggens så fint sa det "Its hope in a hanging snore".

Imjelt Family Open

Fredag var det duket for en familiær golfkonkurranse i undertegnedes familie. Far, sønn og stebror møttes til dyst på Imjelt Pitch & Putt utenfor Drammen. Atten hull og topp forhold. Overraskelsene stod i kø, og det var vel ingen som hadde trodd at senior skulle glimte til med spill i ypperste klasse. Når fattern senker birdieputten på hull tre, ante vi muligheten for en sensasjon. Stebror Nicolai meldte seg tidlig ut av kampen om førsteplassen, mye på grunn av særdeles uflaks med puttingen. Til hans forsvar hadde han et lånt sett, noe han selv mente var grunnen. Du er unnskyldt Nico. Så da stod slaget mellom junior og senior Vegel. Senior med flaks, dyktighet og enda mer flaks storspilte, og etter halvveis runde lå han kun tre slag bak junior, som også lå an til ny poengrekord. Konsentrasjonen, kombinert med at mørket faller tidligere, gjorde at siste halvdel ble en kombinasjon av; Vi vil hjem, det er kaldt, og tidvis sløvt spill fra alle tre. Hull sytten og junior er fem slag foran far som har spilt over all forventning så langt. Spill safe dag, ballen skal tross alt over vannhinder. Far har for første gang klart å unngå å havne i vannet, og på rent jypling vis er junior selvsikker på at han skal klare det samme. Men neida. Strak ut høyre og plopp ut i dammen. Straffeslag og junior får nerver. Andre forsøk og yess, ballen går over vannet og legger seg nesten på green. Straffeslag og nerver gjør at yngstemann er kun ett slag foran senior før det hele skal avgjøres på hull 18. Far åpner på sedvanlig vis med å sende ballen via grusveien og elegant inn på green, før undertegnede skal spille safe, men drar på alt for langt. Skal det virkelig rakne på siste hull? Skal håpet om ny banerekord rakne? Til informasjon kunne jeg bruke maks fem slag for å sette ny rekord. Det gikk, såvidt. Hvem vant? Senior taklet ikke presset på siste putt, og junior vinner knepent med ett slag. Det er verdt å nevne at senior Vegel perset med over tjue slag! Imponerende, selv om jeg likevel er takknemlig for at jeg slapp ydmykelsen det hadde verdt å tape for sin egen far.
Golfes.

Bunkeren ødela!

Etter late dager i Toscana, var det godt å bevege seg litt i norsk skog igjen. Akkompagnert med jernkøller og baller av plast, var det duket for en liten Dag vs Anders konkurranse på Kjekstad GK i kveld. Ni hull, en mulligan hver, all set for tee-time. Begge åpner jevnt med fem slag på hull èn, før Dag sender ballen i bunkeren, noe som skal bli skjebnesvangert for resten av runden. Seks slag måtte til for å få den jævla ballen ut av sandkassen, som var tung og våt i dag. Banen bar også preg av kraftig regnfall det siste døgnet, noe som første til mye provisoriske dammer rundt om på banen. Men, unge Vegel gav ikke opp, tross seks slag bak Mikkelsen etter to hull. Gradvis sitter slagene bedre, og Vegel knapper innpå. Etter endt hull fem er Mikkelsen kun to slag foran, og Vegel øyner håpet om seier. Men, Mikkelsen er kald som skjæra på taket, samt at Vegel rakner fullstendig på siste hull, tross nydelig innspill til green, med mulighet for ny banerekord. Endelig score blir da; Anders- 42 slag, Dag-45 slag.

Det er ingen tvil om at bunkeren ødela Vegels sjanser i kveld, noe seierherre Mikkelsen så seg enig i. Mikkelsen var også fornøyd med å ha brutt en tre runder lang tapsrekke for Vegel, som måtte slå seg slått med tre slag i dag. Hevnen er søt!

Lazy days in Toscana

Hva gjør man når skolen har startet for fullt, forelesningssalene fylles opp, og semesteret virkelig er i gang? En setter seg på første fly til Toscana for å oppleve La dolce vita. Fem kjekke studenter fra henholdsvis BI og NKF gjorde nettopp dette. Og La dolce vita ble det! Toscana er synonymt med gode viner og et fantastisk kjøkken. Og når yngstemann i reisegruppen tilfeldigvis har et lite krypinn der nede, var det ikke vanskelig å be med seg fire kamerater for et dyppdykk i Toscanas viner og gastronomiske opplevelser. Oliventrær og vinranker så langt øyet kan se. Et krypinn hvor både Dalai Lama og den kjekke iren Richard Gere har holdt hus. Ikke verst for en gjeng fattige studenter fra Oslo. I denne reisereportasjen vil jeg gå gjennom hva som er verdt å foreta seg i Toscana, hvordan en kan leve La dolce vita, samt hva landsdelen har å by på ellers.
Mer følger.

Ciao.

Sent ute - sorry, Nils!

Etter to uker med latter, tårer, gode og noen litt vonde minner, har jeg endelig kommet meg på nett og ut i den store bloggosfæren. At jeg er noe sent ute får så være, det har sine grunner. Dødsfall i familien, pluss en ferietur til Toscana som ble halvvert av naturlige årsaker, har ført til at de to første skoleukene har blitt litt rotete. Men, nå har jeg omsider landet, og endelig ser ting ut til å roe seg.

Late Day Blog er nå offisielt åpnet - Weeeeee.

Nå skal jeg sove, før jeg skal ta igjen alt jeg ikke har fått med meg så langt i år. Rutinert som jeg er, har jeg selvsagt Nettjournalisten i hende, noe som kan bli nyttig de neste dagene når det skal metatagges, blogges opptil flere ganger daglig, samt linkes opp med andre journalister og everydaysynsere.

God natt.